Selvekskluderingsprogrammer fungerer som et viktig hjelpeverktøy for enkeltpersoner som ønsker å avstå fra gambling i USA og rundt om i verden.

Et system som dessverre ikke har blitt brukt universelt på tvers av jurisdiksjoner, det gir et viktig sikkerhetsnett, og likevel lar dagens infrastruktur mye å være ønsket.

National Council on Problem Gambling (NCPG) uttaler at "2 millioner amerikanske voksne (1 prosent) anslås å oppfylle kriteriene for alvorlige spilleproblemer i et gitt år. Ytterligere 4 til 6 millioner (2 prosent til 3 prosent) vil bli ansett for å ha milde eller moderate problemer med gambling.» Og disse estimatene kan være konservative.

I virkeligheten har den amerikanske føderale regjeringen og mange stater aldri gjort en betydelig investering for å undersøke utbredelsen av spilleavhengighet. Mer bekymringsfullt, forskning tyder på at med den massive utvidelsen av sportsspill og nettspill som skjer, øker utbredelsen potensielt. Ærlig talt er antallet personer som sliter irrelevant for denne diskusjonen, da vi vet at folk har og sliter, og det må være støtte på plass for å hjelpe. Selvekskludering er et av disse vitale instrumentene.

Selvekskluderingsprogrammer

Dette er ikke et nytt konsept for noen i gamblingøkosystemet, ettersom programmer for selvekskludering har eksistert i flere tiår. De har og fortsetter å variere i presentasjonen. I løpet av de siste fem årene eller så har vi i økende grad sett spillindustrien utfordret på sin forpliktelse til å fremme disse samtalene og fremme av programmer.

Et av de første spørsmålene som fortsatt er en del av samtalen rundt selvekskludering, er dette virkelig et "verktøy" som trengs i bransjens velkjente verktøykasse for ansvarlig gambling? Sekundært, fungerer selvekskludering som et effektivt middel for å få bukt med spilleavhengighet? For det tredje, hvilken rolle må denne industrien spille for å administrere disse programmene?

Først og uten tvil viktigst av alt, må vi gjøre et seismisk skifte i språket vi bruker. Vi må begynne med å fjerne begrepet "ansvarlig gambling/gaming" fra alt relatert til frivillig selvekskludering (VSE). Noen som ønsker å bruke frivillig selvekskludering er langt utenfor ethvert ansvarlig gamblingverktøy eller program.

Vi må skille og fremme en forståelse og forståelse av forskjellen mellom "ansvarlig gambling" og "problemspilling." Det er et altfor vanlig tema i det siste at industrien erstatter det ene begrepet med det andre. Noen som ønsker å bruke frivillig selvekskludering har sannsynligvis lidd enormt mye skade av gambling og må avstå fra det. Selvekskludering er et viktig program for en person som sliter med en spilleavhengighet eller har potensiale for at deres pengespill kan bli problematisk.

Dette er ikke et nytt konsept for noen i gamblingøkosystemet, ettersom programmer for selvekskludering har eksistert i flere tiår. De har og fortsetter å variere i presentasjonen. I løpet av de siste fem årene eller så har vi i økende grad sett spillindustrien utfordret på sin forpliktelse til å fremme disse samtalene og fremme av programmer.

Et av de første spørsmålene som fortsatt er en del av samtalen rundt selvekskludering, er dette virkelig et "verktøy" som trengs i bransjens velkjente verktøykasse for ansvarlig gambling? Sekundært, fungerer selvekskludering som et effektivt middel for å få bukt med spilleavhengighet? For det tredje, hvilken rolle må denne industrien spille for å administrere disse programmene?

Først og uten tvil viktigst av alt, må vi gjøre et seismisk skifte i språket vi bruker. Vi må begynne med å fjerne begrepet "ansvarlig gambling/gaming" fra alt relatert til frivillig selvekskludering (VSE). Noen som ønsker å bruke frivillig selvekskludering er langt utenfor ethvert ansvarlig gamblingverktøy eller program.

Vi må skille og fremme en forståelse og forståelse av forskjellen mellom "ansvarlig gambling" og "problemspilling." Det er et altfor vanlig tema i det siste at industrien erstatter det ene begrepet med det andre. Noen som ønsker å bruke frivillig selvekskludering har sannsynligvis lidd enormt mye skade av gambling og må avstå fra det. Selvekskludering er et viktig program for en person som sliter med en spilleavhengighet eller har potensiale for at deres pengespill kan bli problematisk.

Det mest effektive resultatet

I et drømmescenario kan kunden og operatøren overvinne utfordringene, stigmaene og oppfatningene til et selvekskluderingsprogram. Fantasy-scenariet ser ut som et universelt selvekskluderingsprogram, som kommuniserer på tvers av flere jurisdiksjoner. I dette scenariet vil et enkelt program holdes og drives av en utdannet og objektiv tredjepartsenhet. Denne gruppen ville ha trent fagfolk som kan hjelpe noen i nød med å forstå implikasjonene av et selvekskluderingsprogram, hva det betyr både på kort og lang sikt, og hvordan man kommer på og av listen.

Enda bedre, mens de lærer om listen og hvordan de kommer på den, vil de trente personene være i stand til å gi lånetakerne informasjon og ressurser for støtte for fortsettelsen av omsorgen når de begynner reisen mot å avstå fra gambling.